Laboratorieundersøkelse av blodet

Introduksjon

Blood testing er en ofte brukt metode, både i klinikken og i medisinsk praksis. Den gir informasjon om funksjonen til våre organer, om enzymer som er viktige for stoffskiftet vårt, om koagulering av vårt blod og mye mer. Ulike parametere blir deretter undersøkt i blod.

Hver av disse parametrene kan gi informasjon om en mulig sykdom. Hos diabetikere, for eksempel daglig blod overvåking er viktig å beholde blodsukker nivå konstant. Selv en liten dråpe blod kan fortelle en diabetiker hvor mye insulin han eller hun trenger.

Således, jo blodprøve tjener også til å overvåke Helse. Avhengig av hva som undersøkes, bør pasienten være fasten, som betyr at han eller hun ikke skulle ha drukket eller spist noe. Dette er spesielt viktig når du undersøker blodsukker nivå.

Diagnose / prosedyre

For å kunne stille en diagnose, tas venøst ​​blod først fra pasienten ved hjelp av en kanyle eller såkalte sommerfugler. Det vanligste stedet for å ta blod er albuebøyningen, siden a blodåre (Vena mediana cubiti) ligger veldig overfladisk her og er derfor lett å finne for de fleste pasienter. Pasienten har mansjett på overarmen for samlingen, som deretter lukkes.

Dette gjør at blodet kan akkumuleres i blodåre og venen dukker opp enda bedre. Avhengig av blodprøve, 2 ml venøst ​​blod er vanligvis tilstrekkelig. Mange parametere kan testes ved hjelp av en prøve, men for noen tester anbefales det å ta flere blodprøver for å oppnå bedre nøyaktighet.

Hos noen pasienter er den blodåre i albueområdet er kanskje ikke godt synlig og kan være vanskelig å lokalisere. I dette tilfellet er det tilrådelig å ta blod enten fra en håndår eller fra en blodåre, da disse også er mer overfladiske. Generelt er det mulig å hente blod fra hvilken som helst overfladisk vene.

Blodet som tas er alltid fullblod, noe som betyr at blodet fortsatt inneholder alle stoffer som koagulasjonsfaktorer. Dette helblodet kan for eksempel brukes til å bestemme pH-verdien til blodet eller blodet blodsukker konsentrasjon. Det må skilles mellom fullblod og blodplasma og blodserum, som spiller en avgjørende rolle i bloddonasjonen.

For å oppnå blodplasma, EDTA (etylendiamintetraeddiksyre), natrium sitrat eller heparin må tilsettes til helblodet. Disse forhindrer blodet i å koagulere. Ved sentrifugering av helblodet får du blodplasma.

Dette blodplasmaet består av den ikke-cellulære delen av helblodet. 90% er vann. De resterende 10% inneholder elektrolytter (natrium, kalium ...), hormoner, proteiner, næringsstoffer og nedbrytningsprodukter.

For å få blodserum får koagulasjonsprosessen finne sted. I prosessen dannes en fast, sammenklumpet del, blodproppen og en gul, klar væske. Denne gule væsken er blodserumet og tilsvarer i sin sammensetning plasma, men inneholder ikke lenger fibrinogen (et proteinkompleks som sørger for at såret primært forsegles med en slags blodskorpe under sårheling).

De blodprøve er derfor alltid en undersøkelse av helblodet, som fremdeles inneholder alle komponentene. Det skilles mellom forskjellige prosedyrer for blodprøven. Svært viktig for diagnosen av en sykdom, er etableringen av en såkalt blodtelling. Her skiller man mellom to former: Den såkalte små blodtelling og den differensielle blodtellingen. Begge sammen kalles de store blodtelling.