Olfactometry (synonymer: luktetest, luktest, luktest) er en diagnostisk prosedyre som brukes i øret, nese og hals medisin for å sjekke om det er mulig å begrense følelsen av LuktenLuktetesten utføres på forskjellige luktstoffer, slik at en nøyaktig bestemmelse av luktbegrensningen kan garanteres. Ved hjelp av olfactometry er det mulig å diagnostisere både subjektivt og objektivt de funksjonelle begrensningene til luktorganet. Undersøkelsene utføres i tilfelle av et bredt spekter av sykdommer, for eksempel skade på perifere og sentrale luktveier (luktveiene er strukturer i den sentrale nervesystemet gjennom hvilken informasjon fra de olfaktoriske sensoriske cellene overføres til et bestemt område av hjerne). Videre bør det nevnes at anvendelsen av luktundersøkelser er standardisert.
Indikasjoner (bruksområder)
- I nærvær av Parkinsons sykdom og Alzheimers sykdomOmtrent 80 prosent av de som lider av luktesvikt (dysosmi) fordi områdene i hjerne kreves for lukting er skadet. Siden denne skaden kan oppstå tidlig i løpet av sykdommen, konsoliderer den diagnosen i nærvær av andre symptomer eller indikerer sykdommene som et enkelt symptom.
- En forverret evne til Lukten kan også sees på som et tegn på diabetes mellitus type 1 og 2, fordi også her anosmi eller hyposmi (nedsatt følelse av Lukten) kan oppstå på grunn av nevropati (nerveskader).
- I nærvær av nese polypper, kan olfaktometri være indikert (indikert), da disse også kan merkes gjennom slimhinnens hevelse via en reduksjon i olfaktorisk ytelse.
Fremgangsmåten
Prinsippet for olfaktometri er basert på bruk av forskjellige luktstoffer fra forskjellige luktklasser. De grunnleggende luktene er følgende:
- Rene olfaktoriske stoffer: denne formen for luktstoffer irriterer utelukkende luktenerven (luktens nerve) - eksempler inkluderer kaffe, vanilje, lavendel og kanel.
- Kombinasjonsluktstoffer: Disse luktene er ikke bare i stand til å irritere olfaktorisk nerve og dermed initiere overføring av stimuli, men også for å oppnå en ekstra stimulering av trigeminusnerven (en hjerne nerve som forsyner både muskler og hud i ansiktet).
- Olfaktoriske stoffer med en smak komponent: denne nåværende formen av luktstoffer irriterer olfaktorisk nerve på den ene siden, men på den annen side fortsatt i tillegg forskjellige smak nerver eksempel ansiktsnerv (blandet nerve med en motor (forsyner en muskel) og en følsom (forsyner et område av hud) porsjon). Som et eksempel på denne slekten er kloroform.
På grunn av det faktum at rene olfaktoriske stoffer utelukkende kan oppfattes gjennom olfaktorisk nerve, er det ingen oppfatning av lukt i anosmi (fullstendig tap av lukt). I de andre formene kan imidlertid stoffene oppfattes via sansen for smak, for eksempel. Olfaktometrene som kreves for olfaktometri er delt inn i to forskjellige systemer. Statiske og dynamiske olfaktometre kan skilles fra hverandre, som utmerker seg ved forskjellige fortynningsmetoder:
- Statisk olfaktometri: i denne metoden brukes to forskjellige gasser, hver i en annen volum. Den ene gassen er helt luktfri, mens den andre gassen har en luktende effekt. Fra forholdet mellom de to gassvolumene kan nå beregne fortynningen.
- Dynamisk olfaktometri: I denne metoden brukes en luktende gass også som en luktprøve og blandet med en gass. Imidlertid er fordelen med denne metoden det lavere kravet til den olfaktoriske substansen.
Til prosedyren for olfaktometri:
- Når man tester for en luktesykdom tilstede, tilbys pasienten en luktprøve i en fortynning av varierende styrke. For å oppnå et meningsfylt resultat, må pasienten ikke være påvirket av medisiner som kan påvirke luktesansen. Videre er det viktig at han ikke lider av noen sykdom som kan påvirke lukting (eksempel: rhinitt - viral rhinitt).
- For å bestemme luktterskelen (laveste konsentrasjon av en luktende substans som kan oppfattes av pasienten), forskjellige luktprøver i forskjellige fortynninger blir presentert for pasienten for måling.
- Hvis det er mulig, presenteres de forskjellige prøvene ikke bare i synkende intensitet, men varieres i løpet av administrasjon. En annen variant for å kryptere rekkefølgen på prøvene er tvungen valgmetode, der pasienten får tilbud om to rør hver og må identifisere hvilken som inneholder den fortynnede luktprøven. For å skille seg ut fra dette er ja-nei-modus, der pasienten skal evaluere om røret som tilbys inneholder en luktende substans.
- I begge varianter kan luktemidlet bare virke på pasienten i maksimalt 15 sekunder, til pasienten må ha gjenkjent tilstedeværelsen av en lukt. Videre krever det en pause på et halvt minutt etter hver administrasjon av et luktmiddel, slik at en tilpasning (tilvenning) til luktstoffet kan forhindres.
I tillegg til separasjonen av de to olfaktometriprosedyrene, er det også mulig å skille selve olfaktortesten i to forskjellige prosedyrer:
- Subjektiv olfaktortesting, som en kvalitativ testprosedyre, er avhengig av pasientens verbalt uttrykte respons på om de oppfattet lukten med ett nesebor okkludert om gangen.
- Objektiv olfaktortesting tillater derimot pasienter som ikke er i stand til å uttrykke seg (for eksempel i nærvær av mental retardasjon eller små barn) enten de har oppfattet lukten. Testen utføres ved å måle pasientens hjerne bølger med en EEG-enhet. Strømmene som utløses når det oppdages en lukt, kan vises med EEG-måleren.
I mange tilfeller blir pasienten frisk etter luktesykdommen selv uten behandling. Imidlertid, hvis det er tilstede som et symptom på en underliggende sykdom, kan olfaktometri bidra til å diagnostisere den underliggende sykdommen. Dermed er den avgjørende faktoren for pasienten ikke påvisning av luktesykdommen, men snarere identifiseringen av årsaken.
