Rolfing er en komplementær medisin bindevev behandling av biokjemiker Ida Rolf, som justerer kroppen med idealet til den vertikale linjen i henhold til tyngdekraften. Indikasjonen for terapi er klager, for eksempel tilbake smerte. Kontraindikasjoner oppstår for eksempel med implantater, betennelse eller åpne sår.
Hva er Rolfing?
Rolfing er en form for individuell karosseri som virker på det fasciale nettverket for å justere kroppen med idealet om en vertikal linje. Det fasciale nettverket består av bløtvevskomponenter av bindevev. De gjennomsyrer hele kroppen som et forbindelsesnettverk av spenning. Rolfing er en form for individuelt karosseri som virker på det fasciale nettverket og har som mål å tilpasse kroppen til idealet om en vertikal linje. Den komplementære behandlingen er varemerkebeskyttet og knyttet til strukturell integrasjon. Grunnleggeren av Rolfing anses å være den amerikanske biokjemikeren Ida Rolf, som utviklet sine teorier om strukturell integrasjon på 1970-tallet. De første tankene om Rolfing dateres tilbake til 1950-tallet og ble undervist på Ida Rolfs Rolf Institute i Boulder, USA. Grunnideen til Rolfing er antagelsen om at kroppen trenger mindre energi så snart den justerer seg med en vertikal linje. I følge Rolf er det ikke musklene, men fasciaene som er spesielt viktige for å opprettholde kroppen. I følge hennes spekulasjoner, har bindevev reagerer på hverdagsstress og skader med herding. Rolfing er ment å frigjøre denne herdingen manuelt og dermed forbedre holdningen på lang sikt.
Funksjon, effekt og mål
Kroppen krever mindre energi for å rette seg ut, jo nærmere de enkelte kroppsseksjonene er tilpasset idealet til den vertikale linjen. Denne antagelsen danner grunnlaget for Rolfing. Under langvarig stresset og som et resultat av traumer endres fasciae. Forsterkninger og herdinger i vevsfiksering fikk dårlige stillinger og begrenser dermed mobiliteten til den berørte personen. De enkelte kroppsdelene er således ikke lenger justert med idealet for den vertikale linjen. Ifølge Ida Rolf er Rolfing ment å forbedre holdningen på lang sikt gjennom manuell behandling av fasciaene og å bringe kroppsseksjonene nærmere den vertikale linjen igjen. Som et resultat trengs det mindre energi for å rette ut kroppen. Rolfing retter seg ikke bare mot medisinske problemer, men justerer kroppen på nytt etter tyngdekraften. I begynnelsen av behandlingen er det en diagnose der bindevevet palperes. Herdingen og spenninger oppdaget på denne måten frigjøres av Rolfer gjennom et langsomt og manuelt trykk på det berørte bindevevet. Avhengig av kroppsregionen og herdedybden, bruker terapeutene fingertuppene, knokene, håndflatene eller albuene for å løse det opp. Bevegelseselementer, perseptuelle faktorer og gravitasjonsorienteringselementer er inkludert i terapi som komplementære elementer. I tillegg kan psykososiale faktorer spille en rolle i Rolfing. Oftest utføres Rolfing for forebyggende Helse omsorg. Det optimaliserer holdning og skaper friere bevegelse. Som en faktisk terapeut, brukes metoden noen ganger for myofascial dysfunksjon og kronisk smerte forhold eller dårlig holdning. Strukturelle fasciale endringer som følge av traumer kan også være en indikasjon for Rolfing-behandling. Det er vanligvis ti økter på 50 til 90 minutter hver, som dekker en periode på omtrent tre måneder. I begynnelsen av hver økt analyserer terapeuten pasientens holdning og vurderer den fasciale strukturen mens han går og står. Den manuelle behandlingen foregår på en sofa. De manuell terapi blir fulgt av bevegelseselementene, som er innlemmet i å sitte, stå eller gå. I tillegg til å optimalisere alle daglige stillinger, jobber Rolfer dermed med pasienten for å utvikle mer økonomiske bevegelsesalternativer for daglig bruk.
Risiko, bivirkninger og farer
Rolfing kan forårsake smerter i bindevevet under og kort tid etter behandlingen. Imidlertid, den smerte løser seg vanligvis innen få timer. Under visse omstendigheter er Rolfing-behandlinger mer skadelige enn fordelaktige for Helse. Akutte betennelsessykdommer og aneurismer eller akutte flebitt, for eksempel, regnes som kontraindikasjoner. Det samme gjelder dårlig helbredet sår.Osteoporose pasienter og gravide bør også unngå behandling. Det er heller ikke terapi egnet for kreft pasienter, arteriosklerose pasienter eller de med psykiske lidelser. Forsiktighet anbefales også når det gjelder langvarig bruk kortison behandlinger, bevegelsesunderskudd av benete opprinnelse, inflammatorisk revmatisme og degenerative muskelsykdommer. Andre tenkelige kontraindikasjoner inkluderer nylig traume, herniated plater og hjertesykdom. Betydelige komplikasjoner har også blitt observert tidligere hos pasienter med implantater, da implanterte elementer kan gli under behandlingen. Effektiviteten til Rolfing er fortsatt kontroversiell. Imidlertid en klinisk studie av kronisk ryggsmerter pasienter foreslår nå en reduksjon i hverdagsbegrensninger. Bortsett fra resultatene av disse studiene, har Rolfing så langt bare vært gjenstand for feltrapporter og små studier av liten betydning. Denne forbindelsen lar fremfor alt Helse forsikringsselskaper utøver sterk kritikk av metoden. På grunn av manglende bevis på effekt, overtar ikke tyske og østerrikske helseforsikringer kostnadene for Rolfing-behandlinger så langt. Siden Rolfing ikke er oppført i Hufeland-katalogen og dermed ikke tilhører de anerkjente naturlige helbredelsesmetodene, er private helseforsikringer heller ikke forpliktet til å dekke kostnadene. Private supplerende forsikringer godtgjør en del av kostnadene, i det minste i Østerrike. Sveits er det eneste tysktalende landet som allerede behandler Rolfing som en anerkjent terapeutisk metode og behandler komplementær medisin. Derfor dekker sveitsiske tilleggsforsikringer en stor del av terapikostnadene.
