Ord
Medisinsk: Pancreas Engelsk: pancreas
Anatomy
Bukspyttkjertelen er en kjertel som veier ca. 80 g, 14 til 18 cm lang og ligger i øvre del av magen mellom tynntarm og milt. Det er faktisk ikke plassert inne i bukhulen, men veldig langt bak, rett foran ryggraden. I motsetning til mange andre organer i mage-tarmkanalen, er den ikke dekket med huden som fletter bukhulen (bukhinnen). På grunn av utseendet er hele kjertelen delt inn i hode (caput), kropp (corpus) og hale (cauda).
Bukspyttkjertelen stilling
Bukspyttkjertelen ligger på tvers i øvre del av magen. Under embryonal utvikling er den fullstendig dekket av bukhinnen (intraperitoneal stilling), men endrer posisjon under vekst og kan finnes bak bukhinnen etter fødsel (sekundær retroperitoneal stilling). Bukspyttkjertelen ligger derfor i det såkalte retroperitoneale rommet og er avgrenset på høyre side av leveren, på venstre side ved milt og foran (lat.
ventral) av mage. I tillegg er det nære naborelasjoner til aorta, den underordnede vena cava og tolvfingertarmen. Den C-formede løkken til tolvfingertarmen rammer inn hode av bukspyttkjertelen (Caput pancreatis).
De resterende delene av kjertelen har også nære anatomiske forhold til spesifikke strukturer i bukhulen. Dermed løper den store kroppen av bukspyttkjertelen (corpus) gjennom øvre del av magen, og krysser ryggraden i området til den andre korsryggen. Bukspyttkjertelhalen beveger seg inn i venstre øvre del av magen i en slik grad at den kommer i nærheten av venstre nyre og milt. En liten sekk av bukspyttkjertelen (Processus uncinatus) ligger mellom hode og kroppen og står i et posisjonelt forhold til det viktigste fartøy for forsyning av tarmkanalen (Arteria et Vena mesenterica superior).
Funksjon av bukspyttkjertelen
Hovedoppgaven til bukspyttkjertelen er produksjonen av fordøyelsessystemet enzymer og fordøyelsessystemet hormoner. De hormoner i bukspyttkjertelen slippes direkte ut i blod (såkalt endokrin sekresjon). Enzymer er proteiner som aktivt er i stand til å bryte ned mat og forberede den for absorpsjon gjennom slimhinnen i tarmen.
De hormoner i bukspyttkjertelen slippes direkte ut i blod (såkalt endokrin sekresjon). Enzymer er proteiner som aktivt er i stand til å bryte ned mat og forberede den for absorpsjon gjennom tarmen slimhinne. Enzymene når sitt virkested i tynntarm via en spesiell kanal rennende på langs gjennom hele kjertelen, bukspyttkjertelkanalen (lat.
ductus pancreaticus). Siden enzymene som dannes tjener til å bryte ned matkomponenter, er de svært aggressive stoffer. Bukspyttkjertelen har derfor effektive beskyttelsesmekanismer mot selvfordøyelse: Proteinsplittende enzymer (peptidaser) som f.eks. trypsin og chymotrypsin dannes i form av inaktive forløpere.
Konverteringen til "biologisk aktiv saks" finner sted i tynntarm (ved hjelp av et enzym kalt enterokinase, som kutter av små fragmenter fra trypsin forløper trypsinogen, og produserer dermed funksjonelt trypsin. Dette er også aktivatoren for den andre hormoner. I tillegg produserer bukspyttkjertelen stivelsessplittende enzymer (amylaser), fettsplittende enzymer (lipaser) og nukleinsyresplittende enzymer (ribonukleinaser; disse brukes til å fordøye kjernefysiske komponenter).
Alle de nevnte enzymene fungerer imidlertid kun optimalt dersom surheten i deres miljø ikke er for høy (= pH 8). Ettersom maten kommer fra mage som er fordøyd av saltsyre, må magesyren først nøytraliseres. For å gjøre dette frigjøres enzymene til tynntarmen med 1-2 liter av en vandig, bikarbonatrik (=nøytraliserende) væske, bukspyttkjertelen.
Bukspyttkjertelen er ansvarlig for denne såkalte eksokrine funksjonen. Eksokrin funksjon er produksjonen av enzymer for fordøyelseskanalen. Hele vevet i bukspyttkjertelen – som mange andre kjertler, f.eks skjoldbruskkjertelen – er delt inn i lober atskilt med bindevev.
Innenfor bindevev linjer er fartøy, nerver og lymfekar som forsyner bukspyttkjertelen med blod. Spesialiserte celler, kjertelendestykkene (azini), er ansvarlige for enzymproduksjonen. Disse skiller ut enzymene i kanaler rennende inne i bukspyttkjertelen, som til slutt alle fører til en stor felles kanal, ductus pancreaticus (se ovenfor).
Det spesielle med disse mange små utskillelseskanalene er at de også har en annen funksjon: De er ansvarlige for nøytralisering av magesyre gjennom dannelsen av bukspyttkjertelen. Derimot er den hormonproduserende (endokrine) delen av bukspyttkjertelen bare liten. Det er også kjent som et holmorgan: Arrangementet av disse cellene i grupper, som er diffust spredt over hele kjertelen, minner om holmer under mikroskopet.
De vanligste er de ca 1 million holmene i bakre del (den såkalte halen). Det viktigste (og med en andel på over 80 % også det mest produserte) hormonet er insulin. Dens oppgave er å muliggjøre absorpsjon av sukker (glukose; nedbrytningsprodukt av karbohydratrik mat) i kroppscellene og dermed senke blodsukker nivå.
Fravær eller mangel på dette hormonet fører til diabetes (diabetes mellitus): blodet blir mettet med ubrukt sukker. De insulin produserende celler kalles B-celler. A-celler, derimot, produserer et hormon som virker i motsatt retning, glukagon.
Hvis det siste måltidet er for lenge siden, sørger det for at sukker frigjøres fra leverensine reserver. Dette sikrer at Indre organer er alltid tilstrekkelig forsynt (spesielt av hjerne, som er obligatorisk avhengig av sukker og ikke kan falle tilbake på andre matkomponenter). Bare en svært liten andel av hormonproduksjonen står for de budbringerstoffene som produseres spesielt for regulering av selve bukspyttkjertelen: D-cellehormonet somatostatin, som hemmer insulin og glukagon produksjon, og pankreaspolypeptidet (PP), som hemmer den eksokrine delen av bukspyttkjertelen som produserer fordøyelsesenzymer.
Reguleringen av enzymfrigjøring reguleres også av hormoner produsert spesielt for dette formålet og den autonome nervesystemet. (Denne delen av nervesystemet er også kjent som det autonome nervesystemet fordi det styrer prosessene som foregår ubevisst i kroppen. Sammen delen av den autonome nervesystemet kalt parasympatisk nervesystem og hormonet kolecystokinin (CCK) stimulerer enzymproduksjonen.
Som hormon stimulerer sekretin også frigjøring (=utskillelse) av vann og bikarbonat gjennom cellene i bukspyttkjertelkanalene. Både sekretin og kolecystokinin produseres av spesialiserte celler, de såkalte S-cellene og I-cellene. Disse er spredt mellom overflatecellene i hele mage-tarmkanalen (spesielt i tynntarmen) og er samlet kjent som enteroendokrine celler (=gr.
enteron = tarm, tilsvarende det viktigste aktive organet til disse hormonene). Gjennom denne komplekse interaksjonen av ulike reguleringsmekanismer, hele fordøyelsen og sukker balansere av kroppen er regulert av selvkontrollerende mekanismer. Dette prinsippet kan finnes i ulike deler av kroppen, for eksempel skjoldbruskkjertelen.
En rekke verdier som kan påvises i blod og/eller urin kan brukes til å vurdere bukspyttkjertelfunksjonen. For den behandlende legen er derfor kunnskap om normalverdiene desto viktigere. Pankreas amylase (alfa-amylase), et enzym for karbohydratfordøyelse, kan påvises i blodserum, 24-timers urin og til og med i væsken fra ascites.
Normalverdiene til en kvinne er ca. 120 U/l (U/L) i blodserum og ca. 600 U/L i urin. De samme normale verdiene gjelder for menn. bilirubin (eller urobilinogen) kan også påvises i blodserum, plasma og urin.
Normen for voksne er mellom 0.1 og 1.2 milligram per desiliter (mg/dl) i blodserum. Urinen skal normalt ikke inneholde noe bilirubin komponenter. En forhøyet bilirubin nivå indikerer tilstedeværelsen av en cyste med innsnevring av utstrømningsveiene til galleblæren i forhold til bukspyttkjertelsykdommer.
Antallet hvite blodceller (leukocytter) i fullblod eller urin kan også brukes som parameter. Normalverdien for en frisk voksen i fullblod er mellom minimum 4000 og maksimalt 10,000 XNUMX leukocytter per mikroliter. Hos en frisk person, nei hvite blodceller bør være påviselig i urinen, fordi eliminering av leukocytter med urinen alltid indikerer en patologisk prosess.
I de fleste tilfeller er et økt antall leukocytter et resultat av en betennelse i organismen. I tillegg er en nedgang i kalsium konsentrasjon i blodserum og/eller urin indikerer en betennelse i bukspyttkjertelen (standardverdi: 8.8- 10.4 mg/dl). Enzymet chymotrypsin kan påvises i avføringen, hos friske personer er normalverdien ca. 6 U/g, en nedgang kan være en indikasjon på funksjonssvikt i bukspyttkjertelen.
En reduksjon i bukspyttkjertelen lipase konsentrasjon indikerer også en reduksjon i funksjon (standardverdi: 190 U/L). og Bilirubin (eller urobilinogen) kan også påvises i blodserum, plasma og urin. Normen for voksne i blodserum er mellom 0.1 og 1.2 milligram per desiliter (mg/dl).
Urinen skal normalt ikke inneholde noen bilirubinkomponenter. Et forhøyet bilirubinnivå indikerer tilstedeværelsen av en cyste med innsnevring av utstrømningsveiene til galleblæren i forhold til bukspyttkjertelsykdommer. Antallet av hvite blodceller (leukocytter) i fullblod eller urin kan også brukes som parameter.
Normalverdien for en frisk voksen i fullblod er mellom minimum 4000 og maksimalt 10,000 XNUMX leukocytter per mikroliter. Hos en frisk person bør ingen hvite blodlegemer kunne påvises i urinen, fordi eliminering av leukocytter med urinen alltid indikerer en patologisk prosess. I de fleste tilfeller er et økt antall leukocytter et resultat av en betennelse i organismen.
I tillegg er en nedgang i kalsium konsentrasjon i blodserum og/eller urin indikerer en betennelse i bukspyttkjertelen (standardverdi: 8.8- 10.4 mg/dl). Enzymet chymotrypsin kan påvises i avføringen, hos friske individer er normalverdien ca. 6 U/g, en nedgang kan være en indikasjon på funksjonssvikt i bukspyttkjertelen. En reduksjon i bukspyttkjertelen lipase konsentrasjon indikerer også en reduksjon i funksjon (standardverdi: 190 U/L).
