Diagnose
Grunnlaget for diagnosen er, som med mange sykdommer med nerveinnblanding, fysisk undersøkelse. Her testes muskelstyrke og følsomhet i forskjellige nerveforsyningsområder. Imidlertid er den endelige diagnosen ved mistanke om herniert plate basert på bildebehandlingsteknikker, dvs. MR, CT eller Røntgen.
Røntgenbilder viser nakkehalsen i to plan. Fra fronten (også kalt AP for anterior-posterior) og fra siden. Her kan intervertebrale skiver vurderes og forskjellige degenerative sykdommer i ryggraden kan ekskluderes.
Imidlertid er den valgte diagnosen MR, som tillater en mer presis vurdering og en undersøkelse uten strålingseksponering. For å vise ryggmarg og ryggmarg, en såkalt myelografi kan også utføres. Her injiseres et kontrastmiddel i ryggmarg, som tillater ryggmarg å være veldig tydelig definert i påfølgende bildebehandling.
Siden MR, dvs. magnetisk resonans, er basert på bruk av magnetiske bølger og ikke røntgenstråler, er det det mildeste diagnostiske tiltaket, om enn det dyreste og mest komplekse. I motsetning til røntgenstråler gir MR ikke bare gode bilder av kroppsdeler med høy tetthet som f.eks bein, men også av leddbånd og andre bløtvevsorganer spesielt. Dette gir en presis indikasjon på typen, retning og fremdrift av en herniert plate. En ulempe ved MR-bildet er den lange tiden pasienten oppholder seg i avbildningsapparatet, noe som er en spesiell belastning for pasienter med klaustrofobi, dvs. frykt for lukkede rom. Denne frykten kan, hvis alvorlighetsgraden av angstlidelsen ikke er for overveldende, dempes med sedativa i løpet av diagnosen eller andre metoder som åpen MR brukes.
Terapi
Flertallet av pasienter med herniated plater behandles konservativt, dvs. uten kirurgi. Det skilles mellom selvbegrensende (dvs. å stoppe til en viss grad) og progressive kurs. Spesielt i selvbegrensende kurs uten tegn på lammelse, er konservativ terapi vanligvis den valgte metoden.
Dermed en reduksjon på smerte oppnås først ved sparing og medikamentell terapi, som muliggjør en etterfølgende styrking av koffertmusklene av en fysioterapeut. og medisiner for en herniated plate Varmteterapi, massasje og Elektro kan også gi en reduksjon av symptomer, men effekten på sykdommens fremgang er ikke vitenskapelig bevist. Varigheten av konservativ behandling er vanligvis 6 til 8 uker. Hvis det etter denne perioden ikke har oppstått noen forbedring av symptomene, kan det være nødvendig med kirurgisk behandling.
Periradikulær terapi (PRT) er en radiologisk smerte terapi brukt hos pasienter med kronisk smerte på grunn av degenerativ spinal sykdommer. De nerverot lokaliseres ved tidligere avbildning ved hjelp av MR eller CT, som deretter behandles ved målrettet injeksjon av en blanding av en lokalbedøvelse og et steroid som kortison. Lokalbedøvelsen har en smertestillende effekt, steroiden lindrer betennelsen og har en desensibiliserende effekt.
Før PRT-nålen settes inn, bedøves huden med lokalbedøvelse, og etter at PRT-nålen er satt inn, tas et nytt bilde for å avgjøre om nålen er i riktig område. Kirurgisk terapi er indisert for hernierte plater med alvorlige komplikasjoner som lammelsessymptomer eller for hernierte plater som konservativ behandling ikke har klart å forbedre symptomene for. Omtrent 140.
000 hernierte plateoperasjoner utføres årlig. Mange av disse operasjonene er ikke helt nødvendige, men om lag 10% av de opererte pasientene vil få permanent forsinket skade hvis de bestemmer seg for å bli operert. Det er to forskjellige grunnleggende former for plateoperasjon.
In spondylodese, dvs. avstivning av ryggraden, de to ryggvirvellegemene som ligger mot degenerert intervertebral plate er festet sammen med en skrue. I denne form for kirurgi går en del av mobiliteten til ryggraden tapt. Den andre muligheten er innsetting av en kunstig plate, også kalt plate protese.
Her bevares ryggsøylens bevegelighet så langt som mulig. Når det gjelder hernierte plater i livmorhalsen, spondylodese er den oftere brukte formen for kirurgisk teknikk, siden tap av mobilitet i livmorhalsområdet ikke er så alvorlig som i korsryggen. Operasjonen utføres vanligvis under generell anestesi.
Der det tidligere måtte gjøres et snitt på opptil 30 centimeter, er det i dag noen ganger mulig å fortsette med minimalt invasive prosedyrer (såkalt "nøkkelhullsoperasjon"). Operasjonens varighet er 30-60 minutter, men hver pasient bør legges inn på sykehuset og undersøkes dagen før operasjonen og eventuelt bli på klinikken i overvåking en dag etter operasjonen. Risikoen ved operasjonen avhenger av type prosedyre, selv om risikoen er betydelig lavere med den minimalt invasive kirurgiske prosedyren enn med åpen kirurgi.
Med begge prosedyrene kan postoperativ blødning, sårinfeksjoner, hevelse og overdreven arrdannelse oppstå. Disse komplikasjonene kan være ledsaget av smerte. Sjelden kan det såkalte "post discectomy syndrome" forekomme, der symptomene først forbedres etter plateoperasjonen, men deretter etter en tid blir de mer alvorlige igjen.
Risikoen for post-discectomy syndrom er enda lavere i operasjoner på livmorhalsen, og er mest sannsynlig utløst av operasjoner nær isjiasnerven på baken. Bortsett fra risikoen ved operasjonen, den generelle risikoen ved generell anestesi naturlig gjelder. For eksempel påfølgende kvalme og tretthet forekommer ofte.
Alvorlige bivirkninger som en anafylaktisk reaksjon på bedøvelsen forekommer hos 1 av 20,000 XNUMX generelt anestesi økter. Omtrent 1 av 100,000 pasienter dør under generelle forhold anestesi. Som allerede beskrevet avhenger behandlingsvarigheten for hernierte plater av typen behandling.
Den konservative, dvs. ikke-kirurgiske behandlingen, tar omtrent 6-8 uker. Den kirurgiske behandlingen tar omtrent 3 dager inkludert forberedelse, kirurgi og etterbehandling. Etterpå må det selvfølgelig være en periode med fysisk hvile for ikke å forstyrre sårhelingen.
