Differensiell læring

Introduksjon

Den klassiske ideen om læring en bevegelse ser normalt slik ut: Utøveren utfører bevegelsen som skal læres flere ganger på rad. I begynnelsen blir bevegelsen vanligvis utført veldig usikkert og teknisk upresist. Læreren eller treneren har en viss ide om hvordan målbevegelsen skal se ut og prøver å gjøre den så forståelig som mulig for utøveren ved hjelp av bildeserier (visuell) eller beskrivende (akustisk).

Alt som avviker fra denne optimale målbevegelsen (teknisk modell) under utførelsen av bevegelsen, er feil og må unngås så langt som mulig under repetisjonen av øvelsen (konstant sammenligning av mål og faktiske verdier). Avviket fra den tekniske modellen reduseres stadig til målbevegelsen oppnås med minst mulig svingning. Alle kjenner denne prosedyren fra sportsundervisning eller trening i en klubb.

Treneren prøver å få bevegelsen gjentatt og rette feilene til målbevegelsen (målteknikk) er nådd. De som ikke er spesielt involvert i sport, kan illustrere denne sammenhengen i klassiske skoletimer. Tidligere, hvis det ble gjort en feil i dikteringen, måtte dette ordet gjentas flere ganger.

Det blir klart i denne sammenheng at intervensjonen og ideen om trenerens / lærerens optimale bevegelse er i forgrunnen. Hvis et ord ble feilstavet flere ganger mens du retter en diktat, vil feil ord bli husket i minne. Dette er likt innen sport.

I dette tilfellet regnes utøveren / studenten som en “teknisk mangel” som ikke har noen “bevegelseserfaring”. I denne såkalte programteoriske tilnærmingen, menneskelig læring forstås som en slags datamaskin. Nå er det imidlertid et problem med dette synet på læring, både i motoriske og kognitive områder, fordi det menneskelige hjerne (og dermed læring) fungerer ikke som en datamaskin.

De hjerne fungerer best med assosiasjoner av de kjente. Denne evnen utnyttes imidlertid ikke (eller knapt) i skolen eller i utenomfaglig sport / læring. Differensiell læring er basert på antagelsen om at mennesket har evnen til å lære riktig bevegelse etc.

i seg selv. Ofte er denne tilnærmingen ikke akseptert eller ikke ennå, i trening på grunn av manglende forståelse. Mange trenere mener at hvis utøveren selv utvikler riktig bevegelse, blir trenerfiguren overflødig.

Dette er ikke tilfelle i det hele tatt, snarere omvendt, det er flere og flere og enda vanskeligere oppgaver for treneren. (Mer om dette senere) På dette punktet må det påpekes at konvensjonell trening (programteorisyn) ikke er feil eller dårlig sammenlignet med differensiell læring, den er basert på et annet prinsipp og til slutt fører til suksess. Resultater fra nyere studier har imidlertid vist at læring gjennom differensial læring har raskere suksessrate.

Et klassisk eksempel på den systemdynamiske tilnærmingen (differensiell læring) til motorisk læring finnes i læring å gå av små barn. Inntil læring av målbevegelsen (oppreist gange), er læringsprosessen preget av svært høye svingninger i utførelsen av bevegelser. Læringsprosessen foregår utelukkende gjennom uavhengig prøving og feiling.

Foreldre bryter sjelden ned i delvise bevegelser og lærer små barn ved hjelp av sammensatte delvise metoder. Imidlertid blir målbevegelsen alltid oppnådd til nesten perfeksjon. Barnet opplever en stor følelse av bevegelse på grunn av de store svingningene i å lære å bevege seg.

Differensiell læring er basert på antagelsen om at bevegelser, uavhengig av type sport, inneholder en veldig høy grad av individuelle faktorer. Dette kan sees veldig tydelig i eksemplet med teknikken i tennis av de to idrettsutøverne (Roger Federer og Raphael Nadal). Begge spiller på høyeste nivå med helt forskjellige teknikker.

Det er derfor veldig vanskelig å bestemme en teknisk modell, siden hver person har forskjellige disposisjoner for å løse en bevegelsesoppgave. Differensialtilnærmingen setter dermed spørsmålstegn ved de ledende prinsippene for teknologi når man lærer å bevege seg. En ytterligere faktor fra den systemdynamiske tilnærmingen (differensiell læring) er at bevegelser alltid er utsatt for høye svingninger.

Det er praktisk talt umulig å utføre samme hit / shot / throw etc. to ganger under de samme forholdene fordi for mange eksterne og interne faktorer forstyrrer bevegelsen. Det er nettopp disse svingningene (kalt feil i programteoretisk tilnærming) som differensiell læring utnytter for å muliggjøre et størst mulig bevegelsesområde. Som med programteoretisk tilnærming er målet å oppnå den individuelle optimale målbevegelsen, i differensiell læring forstås mennesket som et selvlæringssystem.

Mennesket strever etter forskjeller. Både på den fysiologiske og på den nevrologiske siden. Derfor gjelder dette også styrke trening.

Den samme treningen med samme vekter og samme antall repetisjoner vil sannsynligvis ikke oppnå ønsket suksess på sikt. Alle som trener i årevis i området hypertrofi (muskelbygging) vil oppnå større suksess i muskelbygging med en enkelt treningsstimulans i styrken utholdenhet området enn et annet hypertrofi stimulans. Mange (men ikke alle) trenere forstår imidlertid ikke intensjonen med denne tilnærmingen og tolker feilene som er nevnt.

Det sier seg selv at riktig mengde bevegelsesvariasjon er viktig. Disse forskjellene, også kjent som “støy”, må velges av treneren på en slik måte at en referanse til optimal bevegelse alltid er garantert. La oss se på serveringen tennis, for eksempel.

Differensiell læring innebærer et endret miljø tilstand (valg av racket, valg av ball) og endrede teknikkomponenter (fotposisjon, bruk av hofte, armbruk, grepposisjon etc. etc.). Typiske feil som er godt kjent for treneren, er bevisst integrert i utførelsen av bevegelsen for å provosere tilpasning i nevrale nettverk (nevral plastisitet).

Imidlertid må fokus og valg av svai alltid provosere målbevegelsen. Derfor er det ikke fordelaktig å simulere en innvirkning nedenfra, siden omfanget av bevegelsen er veldig langt borte fra målbevegelsen (innvirkning ovenfra). I det ideelle tilfellet brukes en såkalt støy bevisst til hver utførelse av bevegelse.

Hvis læring av bevegelse varieres ved differensiell læring rundt den respektive målbevegelsen, gjør det at eleven kan reagere variabelt i fremtidige bevegelsessekvenser. Dette fører til en interpolarisering av teknikken. La oss ta eksemplet med tennis: I frispil må spilleren reagere på en stadig skiftende bevegelsessituasjon gjennom innflytelse fra motstanderen.

På grunn av svingningene i bevegelseslæring, får utøveren et større omfang av bevegelse og handling. Målbevegelsen er ikke knyttet til trenerens tekniske konsept, men utvikler seg for hver spiller selv i løpet av utviklingen. Vi snakker om et løsningsområde.

Beviset for differensiell læring har blitt bevist flere ganger i praktiske studier. Den klassiske tilnærmingen (programteoretisk visning / metodisk treningsserie) og differensiell læring ble sammenlignet. Innen basketball, fotball, tennis og kulekjøring er det allerede observert betydelige ytelsesforbedringer.

På grunn av regelendringene i 90 år har det skjedd grunnleggende endringer i håndball. Denne strukturendringen muliggjorde et mye høyere spiltempo og mer dynamikk. Siden da har ytelsesforutsetningen eller den betingede kravsprofilen beveget seg mer og mer i forgrunnen.

Elementært for håndballsporten er ikke bare taktikk og utholdenhet, men også å lære riktig teknikk og derfor riktig teknikkopplæring. Når man lærer en teknikk skilles det mellom to forskjellige metoder:

• Programteoretisk (tradisjonell) tilnærming
• Systemdynamisk (differensial) TILNÆRMING

Den såkalte konservative programteoretiske tilnærmingen kommer fra klassisk psykologi og ser på mennesket i læringsbevegelser som et rent informasjonsbehandlingssystem. Såkalte generaliserte motorprogrammer (gmP) utvikles.

En nylig lært bevegelse er altså et nytt sentralt lagret program. Denne læringsmetoden er preget av et høyt antall repetisjoner i samme situasjon. I tennis vil dette bety å gjenta det samme hjerneslag igjen og igjen.

Grov samordning -> finkoordinering -> finkoordinering Klassiske undervisningsmetoder er Med programteoretisk tilnærming oppstår det en rekke problemer som kort oppsummeres nedenfor. Kontroll og korreksjon gjøres alltid av læreren eller treneren under ekstern kontroll. Det er ingen bevis for et sentralt kontrollsystem i hjerne, som programteoretisk tilnærming er basert på.

Den naturlige svingningen i bevegelsen er alltid til stede, selv i sport med høy ytelse. Mer om dette emnet under: Motor Learning

• Metodiske prinsipper
• Metodisk treningsserie
• Metodisk spillserie

Grunnlaget for systemets dynamiske, differensielle tilnærming er fysikk. Denne tilnærmingen ser mennesker som et synergetisk, ikke-lineært, kaotisk system som lærer ved selvorganisering. Å lære å bevege seg er en prosess med å søke og oppleve persepsjon, persepsjon og opplevelse.

I forhold til programteoretisk tilnærming er det ingen standardisert bevegelsesprosess. Variabilitet -> ustabilitet -> selvorganisering Utførelsesvariabiliteten brukes bevisst og brukes i differensiell læring for å provosere til størst mulig variasjon i bevegelsen. Dette utløser prosessen med selvorganisering.

Merk: Små barn lærer å gå i differensialsystemet. Differensiell læring gir ulike muligheter for bevisst å skape variasjon i en bevegelse.

• Forskjeller i den romlige utførelsen av bevegelse
• Forskjeller i romlig-temporal bevegelse (hastighet)
• Forskjeller i dynamisk utførelse av bevegelse (akselerasjon)
• Forskjeller i den tidsmessige utførelsen av bevegelser (rytme)