Escitalopram: Effekter, bruksområder og risikoer

Escitalopram er et medikament som tilhører gruppen selektive serotonin gjenopptakshemmere (SSRI). Det brukes primært til behandling av depresjon.

Hva er escitalopram?

Escitalopram er en antidepressant som tilhører gruppen selektive serotonin gjenopptakshemmere (SSRI). Det brukes i behandlingen av depresjon, generalisert angstlidelse, sosiale fobier og panikk og tvangslidelser. Det har en stimulerende effekt og administreres også for smerte forårsaket av diabetiker polynevropati. Dens biotilgjengelighet er 80 prosent, og plasmahalveringstiden er omtrent 30 timer. Det maksimale aktive nivået er nådd etter ca. 4 timer. Det administreres enten i tablettform eller oppløsningsform.

Farmakologiske effekter på kroppen og organene

Escitalopram er den kjemisk aktive S-formen (S-enantiomer fra racemat) av citalopram. Den har selektivets handlingsmåte serotonin gjenopptakshemmere. Escitalopram blokkerer transportstoffene som er ansvarlige for retur av nevrotransmitter serotonin til lagringsstedene etter at signaloverføring har skjedd. Som et resultat av denne inhiberingen er mer gratis serotonin tilgjengelig i hjerne for overføring av nervesignaler. Dette kan også forklare stemningsløftende og angstdempende effekter av escitalopram. Effekten er sammenlignbar med den citalopram, men oppstår mye raskere. Innledende forbedringer kan observeres etter bare en til to ukers vanlig bruk.

Medisinsk bruk og bruk for behandling og forebygging.

Såkalt endogent depresjon (dyp depresjon), panikklidelse (med eller uten agorafobi), generalisert angstlidelse, tvangslidelser, og sosiale fobier betraktes som indikatorer for bruk av escitalopram. Det brukes også til smerte forårsaket av diabetiker polynevropati. Videre er det bevis for effekt for forhold som migrene, menopausale symptomer, premenstruelt dysforisk syndrom, og hjerneslag for å forbedre kognitiv ytelse. Escitalopram er ikke indisert for behandling av barn og ungdom. De antidepressant bør alltid tas nøyaktig slik legen har instruert. Med mindre annet er foreskrevet av behandlende lege, er det vanlige dose for voksne er 10 mg en gang daglig. Maksimum daglig dose er 20 mg. Eldre pasienter tar 5 mg escitalopram en gang daglig; en økning bør diskuteres med legen. Nei dose justering er nødvendig hos pasienter med mild til moderat nedsatt nyrefunksjon; ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon bør legemidlet ikke brukes eller kun brukes etter konsultasjon med legen. Hvis pasienten lider av mild til moderat nedsatt leverfunksjon, er den daglige dosen 5 mg; etter 2 uker kan dosen økes til 10 mg i samråd med legen. Varigheten av behandlingen bestemmes av legen. Som med ethvert medikament, varierer varigheten av behandlingen med escitalopram. Det er ikke uvanlig at behandlingen bare lykkes etter flere uker. Imidlertid tar den tabletter bør ikke avvikles. I tillegg bør behandlingen fortsette i minst 6 måneder etter at sykdommens tegn har avtatt.

Risiko og bivirkninger

Svært vanlige bivirkninger ved å ta escitalopram inkluderer hodepine, søvnløshet, kvalme, forstoppelse, svakhet, tremor, døsighet, økt svette og tørr munn. Ofte er det også problemer med søvn, konsentrasjon, minnefølelse, syn, smak, eller angst, tretthet, nervøsitet, forvirring, endringer i appetitt, vektendringer, fordøyelsesproblemer, magesmerter, oppkast, økt salivasjon, flatulens, overfølsomhetsreaksjoner av hud (f.eks. utslett, kløe), muskler smerte, impotens og rask hjerterytme eller en reduksjon i blod press. Noen ganger kan kramper, hjerterytmsaktighet, aggressivitet, økning i leveren enzymer, eufori, øresus, allergiske reaksjoner (f.eks. hoste, kortpustethet), besvimelse eller overfølsomhet overfor lys kan forekomme under behandling med escitalopram. En sjelden bivirkning er en reduksjon i nivået av natrium i blod; veldig sjeldent, betennelse i bukspyttkjertelen og leveren, hud blør, gastrointestinal blødning, livmorblødning eller slimhinneblødning kan også forekomme. Spesielt i begynnelsen av behandlingen kan pasienter bli påvirket av akatisi (rastløshet i lemmer) og kvalmende rastløshet. I tillegg kan langvarig bruk av escitalopram påvirke arbeidet til cellene som bygger og bryter ned bein. Konsekvensene er økte beinbrudd eller utvikling av osteoporose. Interaksjoner forekomme ved samtidig bruk av escitalopram og MAO-hemmere, tramadol (opioid), alkohol, tiazid diuretika (vanndrivende medisiner), fluvoksamin (SSRI), antikoagulantia (antikoagulantia), blodplateaggregeringshemmere, cimetidin (hemmer magesyre produksjon i syrerelatert mage lidelser), og QT-tidsforlengende medisiner. Bruk av escitalopram er ikke indisert hos pasienter som er overfølsomme overfor det aktive stoffet, hos pasienter med alvorlig nedsatt lever- eller nyrefunksjon, under graviditet og amming, ustabil epilepsi, i økt blødningstendens, i samtidig bruk av MAO-hemmere, i en tendens til hypokalemi, i medfødt langt QT-syndrom (ionekanalsykdom med patologisk forlenget QT-intervall i hjertestrømkurven), og i dekompensert hjerte svikt.