mesna står som en forkortelse for natrium 2-merkaptoetansulfonat. Dette er en aktiv ingrediens som kan brukes til å støtte kjemoterapi. mesna antas å hjelpe kroppen ved å gjøre giftige metabolitter ufarlige, og reduserer dermed risikoen for at pasienten vil utvikle en alvorlig komplikasjon som følge av kjemoterapi.
Hva er mesna?
mesna er et medikament som kan brukes som et hjelpestoff til kjemoterapi. Mesna (sjeldnere stavet MESNA) er en kort form for det farmakologisk aktive stoffet natrium 2-merkaptoetansulfonat med molekylformelen C2H5NaO3S2. I sin rene form virker den irriterende og krever derfor forsiktig håndtering. Mesna tilhører klassen motgift og hoste slimløsende som smører bronkial slim (mucolytics). I 2008 utløp godkjenningen for mesna som mucolytisk middel; før det ble det brukt til bronkial obstruksjon, bronkiektasier, cystisk fibrose, og andre forhold. Mesna er dannet av kombinasjonen av 2-bromoetansulfonsyre og tiourea, som er dannet av urea når en svovel atom fortrenger oksygen ureaatom.
Farmakologisk virkning
Mesna-molekylet har en sulfhydrylgruppe i den ene enden, gjennom hvilken den kan danne en forbindelse med det giftige stoffet acrolein. EUs faremerking klassifiserer blant annet akrolein som veldig giftig. Den dannes når cyklofosfamid eller en annen oksazafosforin er nødvendig for å kjempe kreft celler. Akrolein utgjør dermed et stort problem for cellegift, fordi uten en motgift som mesna, er dose for behandling med cyklofosfamid er ikke basert på behov alene. I stedet må leger begrense dose av cellegiftmedisinen for å holde akroleins toksiske effekter under kontroll. Mesna skifter balansere til fordel for pasienten. Uten stoffet vil Acrolein potensielt forårsake en betennelse av blære med blødning, kalt hemorragisk cystitt. I tillegg til en betydelig mengde blod i urinen, hemorragisk cystitt kan manifestere seg som hyppige, smertefulle eller brenning vannlating og blære kramper. Magesmerter, feber or oppfordrer inkontinens kan også forekomme. Ubehandlet cystitt kan utvikle seg til nyrebekkenbetennelse, som ofte har symptomer som trykk smerte i nyre område, kvalme, svimmelhet, feber or hodepine. I verste tilfeller sprer infeksjonen seg videre og ender i en bestemt form for blod forgiftning kalt urosepsis, i hvilket blod fartøy er skadet og en livstruende tilstand kan oppstå. Dødeligheten for urosepsis varierer fra 13 til 43%, avhengig av formen som er tilstede.
Medisinsk anvendelse og bruk
Mesna kan brukes i visse kjemoterapier for å behandle kreft. Stoffet virker ikke direkte på svulstene eller metastaser, men støtter terapi ved å gjøre giftige metabolske produkter ufarlige. Disse skadelige stoffene dannes som et resultat av selve cellegiftet. Imidlertid kan leger ikke bruke Mesna etter eget ønske for å dempe generelle bivirkninger av forskjellige cellegift. Legemidlet nøytraliserer bare en spesifikk giftig metabolitt som den kan danne en kjemisk binding, akrolein. Mesna er tilgjengelig som motgift under handelsnavnene Mistabronco og Uromitexan. Pasienter får vanligvis sistnevnte som en infusjon under og etter selve cellegiftet. For å la akrolein komme ut av kroppen, bør pasientene konsumere rikelig med væske. Det kan også være nødvendig å overvåke utskillelsene for å sikre at ingen kroppsfunksjoner svekkes, og at væsken, i kombinasjon med mesna, skyller ut giftstoffene slik det er tiltenkt. Vanligvis utskiller kroppen stoffet veldig raskt.
Risiko og bivirkninger
Bivirkninger av Mesna inkluderer i sjeldne tilfeller symptomer som hud reaksjoner, Vann retensjon (ødem), slimhinnesymptomer, innfall blod trykk, og hjerte hjertebank (takykardi). Høye doser kan i tillegg forårsake hodepine, tretthet og mangel på styrke, kvalme, oppkast, og verkende lemmer. Det er imidlertid uklart om noen av symptomene skyldes cellegift og ikke mesna. Noen mennesker er overfølsomme overfor mesna og utvikler forskjellige hud reaksjoner som også kan påvirke slimhinnene. Sirkulasjonsproblemer kan også manifestere seg. Ved overfølsomhet er mesna derfor kontraindisert så lenge de potensielle fordelene ikke oppveier risikoen. Denne avgjørelsen avhenger imidlertid av den enkelte sak.
